Montaismen: Omkring år 200 e.Kr dukket Montanus og hans munker opp. De talte i tunger, hadde syner og eksperimenterte med ekstase. Transendal meditasjon ble brukt av montaistmunkene ved at de måtte repetere helgennavn og et jomfrunavn (Cybele) og navnet på en himmelgudinne (Semiramis), senere Jomfru Maria.
Montaistene gav seg ut for å være kristne av forbedret merke. De la stor vekt på åndelige manifestasjoner.

Hovedprinsippet i Montanismen var at Talsmannen, Sannhetens Ånd, som Jesus hadde lovet i Johanes Evangelium, manifisterte seg gjennom Montanuys og profetene og profetinnene.

Man vet relativt lite om Montanus. Før han konverterte til kristendommen var han sannsynligvis prest i den orientalske ekstatiske kulten omkring Cybele, fruktbarhetsgudinnen. I følge kirkehistorikeren Eusebius fra Caesarea (4. århundre) begynte Montanus sin profeti-virksomhet i årene 172-172 e.Kr i området Phrygia i dagens sentrale Tyrkia. Montanus ble leder for en gruppe av "illuminati" ("de opplyste"), som inkluderte profetinnene Priscilla og Maximilla. Medlemmene i gruppen gikk inn i transer og ekstaser og hadde manifestasjoner i anfall, samt de uttalte rare språk (tungetale ) som de oppfattet å være fra oraklet Den Hellige Ånd.

Montanismen la også vekt på et moralsk strengt liv. Tertullian ble etter hvert den fremste tilhenger av denne sekten og ledet den med stor framgang i Kartago.